Av Steinulf Tungesvik, Kluge

På Byutviklingskonferansen til Bergen kommune 25. november var det mye fokus på å dra i samme retning. Omkvedet var at planer må utvikles med bred deltakelse, kommune, fylke og stat bør «høre sammen», og utviklerne må bygge på planene men også bli hørt på når utviklingen flyttes fra papiret og ut i terrenget.

Dette er fagre ord, som faktisk alle har hver sitt ansvar for å realisere. Kompleksiteten i byutviklingen er mye større enn for 50 år siden, da det offentlige (og noen få «rikinger») bestemte selv. Det er også mange flere funksjoner byen skal fylle nå. Denne situasjonen krever god kontakt for godt samarbeid, samtidig som det er viktig både å respektere og å kunne forvente at prosessene er gjennomsiktige og at ingen får annen særbehandling enn at hvert prosjekt fordrer sine tilpassede løsninger. I dette «villnisset» av planer, strategier, partiprogrammer, nasjonale føringer, avkastningskrav og ikke minst miljøkrav må både utviklere, byråkraten og politikeren være på og åpen for kreativitet og nye løsninger.

Kommunen får kjeft, okke som. Alle vet innerst inne at den har den vanskeligste posisjonen, skviset fra virkelig alle kanter. Men det er faktisk kommunens oppgave å håndtere dette. Her dukker det litt obskure ordet «myndighetskontakt» opp. Mange eiendomsutviklere er suverene til det. Arkitektene og plankonsulentene har gjort det i mange år, kanskje uten å bruke merkelappen. Petter Wiberg i daværende Etat for byggesak og private planer i Bergen kommune erkjente i Dagens Næringsliv 5. juni 2013 at «saksbehandlingen er blitt mer «firkantet» enn før». Han forklarte at et «større antall klager gjør at de juridiske aspektene vektlegges mer» og at «ting er blitt veldig formelle».

Jeg har sett det samme som Wiberg gir uttrykk for. Og det er isolert sett ingen god utvikling. Regelverket har blitt mer intrikat med årene, ikke minst p.g.a. EØS-avtalen. Men formell må ikke bety konflikt eller veldig lang saksbehandlingstid. Jeg vil slå et slag for «juridisk forebygging», der man tilrettelegger sammen med kommunen – og staten når det trengs – gjennom gode prosesser, der utvikleren passer på å ha gjort grovjobben før søknaden kommer til behandling, og unngår å måtte ta det undervegs. En god del av min arbeidshverdag er det jeg vil kalle juridisk myndighetskontakt. Akkurat som plankonsulenten og arkitekten har sine fagverktøy til å kunne løse spørsmål som kommunen lurer på, indikerer Wibergs uttalelse at verktøykassen til advokaten som kjenner prosessene og ikke bare jussen, er nyttig for å lose planer gjennom på riktig måte, helst første gang.

Hvordan dette kan gjøres og hvordan prosesser henger sammen skal Tungesvik fortelle om på Eiendom2016.